av Gro Heidi Bjørgan, 18.10.2015.
« Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud.
For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
derefter, når lysten har undfanget, føder den synd;
men når synden er blitt fullmoden, føder den død. «
( Jak. 1, 13 - 15 )
For en god stund siden ble det et brudd mellom en menighetsleder,
som jeg hadde sagt meg enig med i mange, mange år
pga. nettopp inneholdet i dette ene skriftstedet.
Det var en såpass stor forskjell i vårt syn her,
at det til syvende og sist førte til brudd mellom oss.
Det var selvfølgelig mange andre ting vi ikke så likt på her i verden,
men det fikk så være, sålenge vi hadde
samme fundament og retning i vår forkynnelse og tro.
Men dette ene skriftstedets tolkninger av hver enkelt av oss
førte til store konsekvenser for den enkeltes frelse.
Det kunne jeg ikke bære over med.
-------
Jeg kom i tanker om dette, da jeg leste
fra boken «Tornen i kjødet» av Olav Valen-Sendstad.
Her tar han utgangspunkt i Paulus torn i kjødet
og spekulasjonenen gjennom tidene på hva det kunne ha vært.
Han konkluderer med at vi må leve med å ikke få vite dette,
og at det fra Guds side sansynligvis er en mening med det.
Paulus plage blir derfor uviktig som sådan,
men hvordan han forholder seg til Gud med dette,
og viktigst, hvordan Gud forholder seg til ham,
er det som blir det vesentligst her.
Forfatteren tar for seg dette i kap. 2: Fri vilje.
Jeg siterer:
«Vi kalte tornen i kjødet for Paulus smertelige livsproblem.
«Vi kalte tornen i kjødet for Paulus smertelige livsproblem.
Den samme betegnelse kan vi bruke for andre mennesker
om de har «en torn i kjødet».
For plagene av en slik torn utløser
utallige spørsmål og tanker i sinnet,
og hvor forskjellige de enn kan være,
har de alle det felles at de alle er smertelige.
De tvinger selverkjennelsen inn i
en ustanselig ringdans om oss selv,
om «livet», og om «livets mening» for oss.
Og de holder oss likesom fangne,
disse spørsmålene og tankene, fangne i en celle
hvor vi sukker etter å komme fri,
og dog bare påny og påny må konstatere
hvor hjelpeløst bundne vi er. « ( s.47 )
« Som regel vet vi med oss selv
at vi ofte har vanskelig for å holde styr på vårt sinn,
bli anderledes i det indre menneske
og få herredømme over følelser og lidenskaper.
Men dertil bærer vi på en ganske smertelig viten om oss selv:
Vi vet at når tornens fristelser kom,
og de onde følelser og lidenskaper vaktes i oss,
og de førte oss til å falle i gjerning eller ord,
så var det slett ikke med indre ulyst og uvilje vi syndet,
men tvert imot: Det behaget oss og gav oss kjensler
av en viss lyst og glede å si eller gjøre nettopp «det».
Og anklagen og selvbebreidelsen, dommen og smerten ved «det»
kjente vi først lenge etterpå.
Kanskje kjente vi det slett ikke, men beholdt bare minnet
om noe vi mente var «rett» sagt eller gjort av oss,
selvom vi i vårt stille sinn også kan minnes,
at det klebet noe ved det som ikke var helt bra.
Hvor usigelig meget elendighet det kan komme over et hjerte,
når det begynner å legge merke til disse to tingene om seg selv!
De samme onde lidenskaper rører seg i det indre
- og gir lyst og tilfredsstillelse ( ikke smerte )
å følge dem i ord og handling!
All denne elendighet vet bare Gud om.
Og dertil at en virkelig anger først innfinner seg lenge etterpå,
eller kanskje ikke overhodet!
Så kommer etterhvert refleksjonene:
Hvordan er jeg egentlig?
Hvordan er jeg egentlig?
En blir seg selv litt av en gåte.
Og gåten blir mer påtrengende for hver gang tornen risper i kjødet
og utløser onde følelser og lidenskaper, syndige ord og handlinger.
For det er jo et brutalt faktum at det hender gang på gang,
at det jevnt og titt gjentar seg. Å, denne fryktelige gjentagelse!
Spørsmålet kommer:
Hva er i veien med meg?
Hva er i veien med meg?
Man prøver med mange forskjellige svar:
Grunnen er at jeg ikke hadde noe virkelig forsett om å overvinne «det».
Så prøver man å fatte de sterke forsetter - bare for å oppdage
at om det hjelper for en stund, så hjelper det ikke varig.
- Grunnen er kanskje at min vilje er for veik og min karakter så svak?
Så går en inn for et sterkt viljeliv for å få seg selv under kontroll,
og begynner å bli nøyeregnende med
sin karakters tilbøyeligheter og svakheter.
Men etter en tids forløp blir en så trett, så trett.
Det er som å demme opp for en flombekk
- og når tilstrekkelig meget flomvann er samlet,
så sprenges alle demninger, og flommen river alt med seg.
Det er som om både vilje og karakter lider de sværeste sammenbrudd
jo mere de settes inn på å undertrykke følelsene
og demme opp for lidenskapene.
Da begynner man gjerne i en annen ende:
Jeg trenger en ny og annen kraft.
Jeg må be Gud hjelpe meg. Så ber man til Gud.
Også det hjelper en tid.
Kanskje gir det en så strek frimodighet
at en kjenner det som en nå har fått det rette grep på sakene.
Inntil, ja, inntil en vakker dag alle bønner gjøres til skamme
i et fryktelig nederlag.
Så er sjelenøden akutt:
Hvem er jeg? Hvem er Gud? Hva er i veien her?
Hvem er jeg? Hvem er Gud? Hva er i veien her?
Det er jo om igjen og om igjen det samme:
Samme fristelser - samme lidenskaper - samme synder
- alltid samme elendighet - samme nød og samme plage. « ( s.48-49 )
« Og hva er ikke disse lyster?
Ærelyst - forfengelighet - maktlyst - pengelyst - evnlyst
- vinnelyst - skadelyst - kjønnslyst - o. lign..
Eller lidenskaper som hat - rettfaveriskhet - hovmot
- misunnelse - jalusi - bitterhet - o. lign..
Ja, i sannhet, slik er jeg!
Det får vi titt og nok høve til å si om oss selv. « ( s.52 )
Jeg syntes denne beskrivelsen
av mennesker plager med sine egne svakheter
var så godt beskrevet her.
Vi sier som Paulus :
«Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.»
Det er vår trøstesløse lodd i dette livet.
Spørsmålet som så bør følge er :
Hvordan skal vi da takle vår egen utilstrekkelighet?
Forfatteren skriver videre på s. 52 og 53 :
« Først og mest påtrengende er dette:
Kan jeg gå til Gud slik gang på gang?
Kan jeg gå til Gud slik gang på gang?
Kan jeg tro at jeg får tilgivelse gang på gang?
Er det ikke meningen at jeg må få så meget kraft av Gud
at jeg kan seire over meg selv?
Hvis jeg ikke tar imot den kraften,
blir det så ikke til at jeg synder på nåde
når jeg faller og ber om tilgivelse,
ber om tilgivelse og faller igjen?
Under trykket av samvittigheten,
og særlig under trykket av det vi nevnte ovenfor,
nemlig at man vet om seg selv at syndelysten er søt,
og at angeren innfinner seg sent eller kanskje aldri,
kommer en etterhvert til det resultat:
På denne måten kan det ikke fortsette;
jeg er en hykler; jeg synder på nåde;
det er ingen grunn til at Gud skulle tilgi slik det uendelige;
det er tvert imot all grunn til at han må fordømme meg.
Det er ikke rart at et hjerte under slike trykk
fylles av en bitter skamkjensle og uverdighetsfølelse
ofte blandet med all slags angst.
Uverdighetsfølelsen gjør at en hemmelig tæres av den tanke
at en er noe for seg selv, svakere enn alle andre,
urenere enn de andre, mer håpløs enn de andre.
Mange begynner også å lide under den gnagende tvil
at Gud ikke er for dem og at «kristendommen passer ikke for meg».
«Kristendommen» - går man ut fra -
passer bare for de sterke og rene karakterer,
ikke for dem som uavlatelig må be Gud om tilgivelse
for en elendighet de ikke kan overvinne. «
Og angsten, sier forfatteren, for evig fortapelse spiller som regel liten rolle.
Ikke den verste trussel om fortapelse hindrer lystens fullbyrdelse i synd.
En har et uovervinnelig håp om at det engang skal bli anderledes,
at man skal overvinne alt.
Han fortsetter på s.54:
« Nei, det er andre slags angstrier
som huserer med slike hjerter
og gjør dem til hjelpeløse ofre for deres egen angst.
F. eks. menneskeangsten: angsten for de andres forakt,
eller selve livsangsten: angsten for ikke å strekke til,
for å bli offer for de livsomstendigheter en ikke er Herre over,
angsten ved tanken på alle mulig følger av det ene og annet,
angsten for å gå til grunne i skam og ydmykelse ved sin egen svakhet.
Angsten for at andre skal få innpass i ens såre hemmeligheter,
at en skal bli blottstillet og avsløret, o. lign..
Eller dødsangsten: angsten for undergangen,
for det helt ukjente, for å kastes frem
mot det fortærende uvisse som omgir døden.
Angsten for å dø under ydmykende omstendigheter, o. lign..
Slike og lignende arter angst kan ri den plagede sjel
i svarte og håpløse timer.
Nesten all slik angst kjenner hjertet umiddelbart
som et vitnesbyrd om at Gud er langt, langt borte.
Eller om at en er oppgitt av Gud og overlatt til seg selv
i en hjelpeløs ensomhet og uforståtthet. «
« Og reaksjonen kommer ofte på den måten
at ens indre gjør til dels voldsomt opprør:
En vil ikke plages til døde av «alt dette» - hvor det nå kommer fra.
Så kan det komme til voldsomme utbrudd mot Gud:
Det er han som er skyld i alt - og den tanke
kan drive frem endog hatefulle tanker mot Gud.
Eller det kommer til voldsomme utbrudd mot «kristendommen»:
Det er den som er skyld i «alt dette»,
fordi den spenner krav og fordringer om å avlegge synden så høyt,
at et menneske må bli gal av det, samvittigheten må bli sykelig
og hele det naturlige følesett må komme i uorden;
- og slike tanker kan utløse de mest ytterliggående angrep
og fortærende hat mot alt som «kristendom» heter.« ( s.55 )
«Og all denne jammer i våre hjerter
oppdaget og avsløret ved en eneste ting:
Tornen i kjødet - og striden med den i skyggen av Guds ord,
samvittigheten og en uslukkelig evighetslengsel.
Er det da noe underlig eller påfallende i at et menneske,
som begynner å kjenne seg selv til slutt formelig skriker:
Ta tornen i kjødet fra meg!
Forvandle meg til et helt nytt og annet menneske!
Hvilken annen utvei skulle enda være åpen enn at Gud grep inn
og gjorde et kvalifisert under med en stakkar? « ( s.58 )
Han forstetter med å si at hit kom Paulus også.
Tornen var en stadig kilde til ydmykelse, sier han selv.
Paulus skriver, at han tre ganger ba Gud
om å fjerne denne plagen fra hans liv.
Men Herren svarte på hans bønn med «nei».
« Hvor mange vakte sjeler har vel ikke bedt slike bønner til Herren!
Ta det fra meg! Forvandle meg! Gjør meg til et annet menneske!
Og håpet om at Gud skal ha behag i en slik bønn og oppfylle den,
næres på det kraftigste både av de vrangforestillinger om Gud,
som bor i vårt kjød, og av lovisk tankegang om
at Gud ikke kan elske oss og ha samfunn med oss
hvis ikke noe slikt skjer.
Og dette håp næres kanskje også av
mange misvisende vidnesbyrd av mennesker som påstår
at de ved bønn har opplevd en slik forvandling.
Når f. eks. en vakt, lidende og kjempende sjel
får høre av et annet menneske slikt som
at «Herren tok helt fra meg den onde lyst til denne og hin synd»,
da blir den vakte delvis sterkt nedslått,
delvis inngitt et falskt håp
som driver ham til å presse på i bønn
at Herren må forvandle også ham.
Når dertil kommer at en slik «befrielse» fra en ond lyst
ofte fremstilles som en spesiell nådegjerning av Den Hellige Ånd,
vil den vakte sjel straks tenke at den «forvandlede»
er et høyt «åndelig» menneske,
og han selv er fordømt til «kjødelighet» for all sin livstid,
hvis han ikke får oppleve den samme «forvandling»
og blir «frigjort» fra sine onde lyster.
( Min anmerk. : Forfatteren presiserer tidligere i boken,
at dette gjelder for enhver form for plage, sykdom, svakhet
eller hva nå som måtte være det enkelte menneskes «torn i kjødet». )
Og innfinner ikke en slik øyeblikkelig forandring seg,
så mener man - at nå er det ingen utvei lenger,
og nå er dørene alltid lukket hos Gud.
Ved å avslå Paulus´ bønn om en øyeblikkelig forvandling,
har imidlertid Herren ikke sagt at det overhodet ingen forandring
skulle bli med Paulus. Han avslo bare å gå med på den lettvindte vei
som Paulus bad om å få gå. « ( s.60-61 )
Det er verd å merke seg at disse mekanismene ikke er
nymotens oppfinnelser kommet med framgangsteologien i de siste tiår,
men at det også var et bemerkelsesverdig problem
den gang boken ble skrevet i 1951. Den var da en nybearbeidelse
av den opprinnelige utgaven fra 1937.
« Det er ikke sjelden å høre mennesker si:
Jeg har søkt Gud og jeg har ærlig bedt ham hjelpe meg.
Men jeg får ikke noe svar.
Hvis det fantes en Gud,
kunne han ikke la være å høre
de brennende bønner jeg har bedt.» (s.64)
« Hva så? De ser at der er noe uavvendelig og uunngåelig
i deres liv og livslodd. De har kjempet seg trette og leie
- og like fullt sitter de fast i noe uunngåelig og uavvendelig.» ( s.65 )
i deres liv og livslodd. De har kjempet seg trette og leie
- og like fullt sitter de fast i noe uunngåelig og uavvendelig.» ( s.65 )
Mennesket resignerer og aksepterer det som sin «sjebne».
Det er jo realitetene en ser i øynene,
men like fullt er en hver resignasjon en smertelig lidelse for hjertet.
Et bortfall av håp.
« Det er få mennesker som får så rik grunn og anledning
til å tenke over spørsmålet om «den frie vilje»
som nettopp de mennesker som har en «torn i kjødet».
Det ser vi både på Bibelens profeter og apostler,
og på Guds menn i kirkens liv og historie.
De drives stadig dypere og mere inntrengende
innover i sine livsspørsmål.
Og derigjennom ledes de til å se det ene og annet
både i verdenslivet og i Guds råd og åpenbaring,
som mange andre mennesker aldri ser,
fordi de slipper disse plager på den indre front. « ( s.69 )
« Alt vi kaller gode gjerninger og gode ord er godt bare fordi vi
sammenligner oss med andre menneskers synder og laster,
og finner ut at vi i forhold til somme mennesker er bedre enn dem.
Men kommer vi innfor Gud, og måles vi med hans bud og lov,
og skal vårt hjerteliv tas med i regningen,
så blir her ingenting godt igjen. « ( s.74 )
Da har vi intet annet valg enn å stille oss ved tollerens side og si:
Gud, vær meg synder nådig! ( Luk. 18, 13 )
AMEN.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar