" Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske,
så tar De lykken fra ham med det samme."
( Villanden, Ibsen )
MIN FAR.
( Deres generasjon er nå døde og borte,
og jeg føler at jeg nå kan fortelle fra mitt liv. )
Jeg hadde et ambivalent forhold til min far.
Han var en spesiell karakter. En skuespiller.
Han skapte en livsløgn av sitt liv.
Et spennende eventyr, hvor han selv
hadde både regien og spilte hovedrollen.
Vi som levde tettest på ham, ble tildelt roller
etter hvert som han diktet dem opp.
Han var viljesterk, energisk og karismatisk,
og han styrte sitt liv etter eget ønske
til dels på bekostning av familien.
Jeg husker jeg sa at jeg aldri skulle gifte meg med en selger,
for de var aldri hjemme.
Han arbeidet alltid i ukependleravstand,
og, selv om vi flyttet ofte, havnet vi alltid
et godt stykke unna hans arbeidsplass.
Det var også lengre reiser flere uker i strekk.
Han var salgsjef for et finsk firma noen år,
og en gang i mellom var vi med på foretningsreise.
Men hverdagen besto av en nevrotisk og deprimert mor,
min 7 år eldre bror og meg.
Min mor følte seg nok ensom med det daglige ansvaret,
og hun ble innlagt på åpen psykiatrisk avdeling
i ganske lang tid. Hun var på P, som avd. het den gangen.
Vi flyttet ofte. Alt for ofte.
En blir rotløs av sånt.
Han hadde stadig nye prosjekter på gang.
Ideer, som han satte ut i livet.
Han har solgt all verden, og han har snytt de han kunne.
Er du frekk nok, og planene er store nok,
er mitt inntrykk at folk ikke går deg nok etter i sømmene.
Han var 15 år, da krigen brøt ut,
og han vervet seg for Tyskland etter en tid.
Jeg husker jeg var stolt, da han sa han hadde
kjempet i krigen, - for Norge, gikk jeg automatisk ut fra.
Da var jeg kanskje 12 år.
Men så ble jeg eldre, og sannheten kom for dagen
bit for bit for bit.......
Lensmannen kom jevnlig på døra med stevninger
og hva vet jeg. Etter at jeg ble så gammel
at jeg opplevde dette pinlig, pleide jeg å si,
at jeg bare leide der. Han var selvfølgelig ikke hjemme.
Han visste når de var etter ham og forduftet.
Han solgte store prosjekter med skoleinnventar en periode.
Han hadde kommuner flere steder i landet på kundelisten,
og kalte min bror hjem fra interrail-tur
for å jobbe med montering av utstyret på skolene.
De kom hjem, bare for å finne, at kommunens folk
satt med skjegget i samme postkasse som dem.
Ødegaard-gruppen hadde de gjort avtalen med.
Jo takk. Den var ikke eksisterende.
Jeg kunne dratt historie på historie opp
av overraskelseslomma. Men jeg runder det av
med siste påfunn, 2 år før han døde.
En dag kom han og mamma på besøk.
Dette var i juni 1991.
"Jeg har kjøpt hotell," sa han. Mamma nikket.
"Hotell.....?" jeg var mildt sagt himmelfallen.
Hvilket grunnlag hadde han for å drive hotell?
"Ja, og jeg trenger dere til å jobbe der.
Nå er det ferie snart, så det passer bra.
Bli med å se på det nå!"
Vi dro. Flott lite appartmenthotell med svømmebasseng
en halvtimes kjøring unna, - ved sjøen.
Så vi jobbet, mens ungene koste seg glugg i hjel.
Jeg var hotelleierens datter, må vite,
og ble viet ekstra oppmerksomhet
fra folk som er opptatt av den slags.
Han hadde selvfølgelig trommet sammen en del av
sine "shady" bekjentskaper for å være med på moroa.
Hotellet var smekkfullt, og et par lokale folk,
som hadde jobbet der før, var også tauet inn.
Jeg var kelner, selskapsdame, nattevakt,
renholder, sto i baren osv.. Ferien kom og gikk.
Det samme gjorde selvfølgelig hotellet,
men som vanlig fikk vi ta oss av ubehagelighetene
som fulgte i kjølvannet. Det gjorde det alltid.
Jeg husker jeg la merke til, at han aldri talte opp kassa.
Han tok bare seddelbunkene ut, pling, og det var det.
Ned i pappas lomme forsvant de.
Høsten kom, og telefonene med dem.
"Hvor blir det av pengene han skylder oss?"
Så sitter man der da med flau smak i munnen,
pinlig berørt og skamfull på hans vegne.
Vi. Ikke han. Vi ble harvet over samme kam som ham.
For vi måtte jo ha visst. Ja, tenkte jeg, vi burde....
Men han var som et lokomotiv.
Han lot seg ikke stanse, og slett ikke med fornuft.
Vi måtte betale prisen for hans eventyrlige liv.
Han levde det livet han ville. Vi gjorde det ikke.
Etter begravelsen sa min bror til meg:
"Det var ikke rart at han aldri var hjemme.
Han hadde jo en annen dame hele tiden."
Dette var helt ukjent for meg.
Han hadde visst det en stund.
Hun hadde skrevet en bok om livet sitt,
og et av kapitlene handlet om pappa.
Der sto han i haven hennes og smilte inn i kameraet.
Hennes store kjærlighet siden 1957.
Fra 2 år før jeg ble født og fram til hans død,
delte han sin tid mellom oss. Hun var barnløs,
så det kommer ingen flere overraskelser derfra.
---------
Hva vil jeg si med denne historien?
Det er ikke grenser for hvilke løgner
folk kommer unna med, hvis de bare er overbevisende nok.
Jeg sitter igjen med en far jeg ikke kjente.
Mamma hadde nok med seg selv mye av tiden.
Hun var bitter og stadig syk i nervene,
og jeg ser i ettertid, at vi heller ikke kjente hverandre.
Derfor tror jeg Jesus ble livet mitt.
Han ble definisjonen av hvem jeg er.
Alt annet bygget på en løgn.
Kun han var hel ved.
Jeg er et barn av himmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar