"Skaff meg en synder å tilgi . . "

av Gro Heidi Bjørgan - 3.6.2020.

Det er ikke vanskelig for mennesker 
å tro at det finnes en Gud.

Det vanskelige er å få dem til 
å se ham som han faktisk er.

"For så høyt har Gud elsket verden . . "

Slik begynner Joh. 3, 16, 
som kalles "Den lille Bibel",
- summen av Bibelens ord.


1. Kor. 13, 4 - 6 
beskriver kjærlighetens vesen slik:

" Kjærligheten er langmodig, 
er velvillig; 

kjærligheten bærer ikke avind, 
kjærligheten brammer ikke, 
opblåses ikke,

den gjør intet usømmelig, 
søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, 
gjemmer ikke på det onde;

den gleder sig ikke over urettferdighet, 
men gleder sig ved sannhet;  
den utholder alt, 
tror alt, håper alt, tåler alt. "

Gud er kjærligheten.
Men denne gullrekka tror mennesker,
at de skal innfri overfor Gud og hverandre.
Derfor strever folk med det 
Mona H. kaller "kristelige tenner".
Mennesket prøver å spille 
kjærligheten personlig.

Men vi mennesker har ingen mulighet til
å innfri sånne krav til oss selv over tid.

Min erfaring tilsier, at de fleste 
ikke endres radikalt med mindre Gud 
løfter av dem en byrde de bærer.
Da er det ekte, og virker ikke påtatt.

Det var "in" en periode med armbånd
med påskriften: "What would Jesus do?"
De skulle minne bæreren om,
at deres oppgave var å bli en mini-Jesus
her på jorda.

Men det er ikke mulig, og heller ikke riktig.
" Vi har denne skatt i lerkar, . . ", 
sier 2. Kor. 4, 7.

Det er faktisk et vesentlig poeng med det.
" . . forat den rike kraft skal være av Gud 
og ikke av oss, "

Å si noe negativt om Frelsesarmeen,
det er som "å banne i kjerka",
og det skal jeg da heller ikke gjøre.
De gjør en fantastisk jobb,
og de ofrer hele sin livstid 
på å hjelpe trengende mennesker
og samtidig forkynne Guds ord.

Likevel er det interresant å vite,
at svært få av dem, som de er i kontakt med,
faktisk blir en del av menigheten etter hvert.
Hvorfor er det sånn?

Jeg tenker på en sang av Alf Prøysen.
Den heter: "Skaff meg en synder å tilgi".

"Je går nedpå stripa, er måle med rødt,

Men hæla er skakke og trøtt er je støtt.
Men folk er så snille,
Så barnehjemsmilde,
Frå verge og anstalter
Støtt har je fløtt...
Og så blir je oppkledd og æilt blir så bra.
Dom spør tel og med: - Er det no'du vil ha?

Ja!
Skaff meg en synder å tilgi,
En som er større enn meg,
Så je kæin få tilgi for en gongs skuld
Og andre ska knele for meg.

Det hendte je slång te a "Svartmarja" kom,
Men polti er snille, je kinne vel dom!
Og æille så sa dom
Og æille så ba dom
At je skulle få meg et skikkelig rom.
Men etterpå sporte en psykologmæinn
å je hadde lyst tel med stilling og stæind?

Ja!
Skaff meg en synder å tilgi,
En som er større enn meg,
Så je kæin få… "

Jeg tror ikke Jesus framsto,
som en soldat i Frelsesarmeen.
Jeg tror han sto fram, som en av dem,
som han faktisk omgav seg med.
Dog uten synd, og med et tilbud om frelse,
som ikke krevde, at du pussa glorien 
og medaljene dine,
før du gikk ut om morgenen. 

Jeg tror, 
at den største skatten et menneske har,
er evnen og viljen til å stille seg på siden 

av et annet menneske
og samtidig fortelle dem, 
at han som frelste meg,
han kan gjøre det samme for deg.

"Amazing Grace, how sweet the sound,
that saved a wretch like me . . "

Hvem "vi-er" du deg med i begynnelsen av filmsnutten over.
Fariseerne eller Kvinnen, som var grepet i hor?

Glem aldri, at det var hun, som fant nåde!