av Gro Heidi Bjørgan - 24.5.202
” For han vet hvordan vi er skapt,
Han kommer i hu at vi er støv.”
Jeg viste en gang en kvinne dette skriftstedet,
og sa det hadde trøstet meg mange ganger.
Da reiste hun seg indignert fra stolen og ropte:
”Støv kan du være selv ! Det vil i hvert fall ikke jeg."
Dette sa jeg for 30 år siden til en ung dame i Statskirken.
Allerede den gangen opplevde jeg en grunnleggende
forskjell i synet på mennesket i Guds verdensbilde.
Jeg har aldri forstått meg særlig godt på mennesker,
men jeg har alltid vært nøktern i synet på meg selv.
For meg var dette en kostelig sannhet
og min erfaring med mitt liv,
og jeg forsto overhodet ikke reaksjonen hennes.
Jeg forstår jo nå, at "Adam" gjerne ville skinne selv,
mens jeg er kisteglad for å være skjult i Ham.
Jeg nyter vissheten om, at han tier i sin kjærlighet,
han er tålmodig og velvillig innstilt overfor meg.
Jeg vil alltid være hans "Tigergutt",
mens hun er en naturlig "Petter Sprett".
Og tigergutter vil alltid lage mer støy
og kanskje rive ned de verk Petter Sprett
møysommelig setter opp. Og alltid vil
Petter Sprett hysje på tigergutter
med en overbærende og bedrevitende mine.
Da går tigergutter sin vei. De er ikke ønsket.
Men i Guds lekerom har alle rett til å leke.
Noen stille og forsiktig. Andre uvørne og høylytt.
Kanskje burde de ha hvert sitt lekerom,
men det var ikke Skaperens vilje.
De skulle alle samles i Kristus. Alle de som ville!
Kanskje var det en tanke bak mangfoldet
fra Herrens side? Kanskje?
Da reiste hun seg indignert fra stolen og ropte:
”Støv kan du være selv ! Det vil i hvert fall ikke jeg."
Dette sa jeg for 30 år siden til en ung dame i Statskirken.
Allerede den gangen opplevde jeg en grunnleggende
forskjell i synet på mennesket i Guds verdensbilde.
Jeg har aldri forstått meg særlig godt på mennesker,
men jeg har alltid vært nøktern i synet på meg selv.
For meg var dette en kostelig sannhet
og min erfaring med mitt liv,
og jeg forsto overhodet ikke reaksjonen hennes.
Jeg forstår jo nå, at "Adam" gjerne ville skinne selv,
mens jeg er kisteglad for å være skjult i Ham.
Jeg nyter vissheten om, at han tier i sin kjærlighet,
han er tålmodig og velvillig innstilt overfor meg.
Jeg vil alltid være hans "Tigergutt",
mens hun er en naturlig "Petter Sprett".
Og tigergutter vil alltid lage mer støy
og kanskje rive ned de verk Petter Sprett
møysommelig setter opp. Og alltid vil
Petter Sprett hysje på tigergutter
med en overbærende og bedrevitende mine.
Da går tigergutter sin vei. De er ikke ønsket.
Men i Guds lekerom har alle rett til å leke.
Noen stille og forsiktig. Andre uvørne og høylytt.
Kanskje burde de ha hvert sitt lekerom,
men det var ikke Skaperens vilje.
De skulle alle samles i Kristus. Alle de som ville!
Kanskje var det en tanke bak mangfoldet
fra Herrens side? Kanskje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar