PÅ VILLSPOR

av Gro Heidi Bjørgan - 2012

Et TV-innslag minte meg på en skitur for mange år siden.

Jeg hadde fulgt ei jente hjem til hytta si den kvelden,

og nå skulle bare komme meg tilbake til hytta vår.

Ikke før hadde jeg vendt nesa hjemover,

så trakk tåka og snøværet inn over fjellet 

og skisporet forsvant raskt.

Nå var dette midt i tjukkeste hytteområdet på Blefjell,

og veien, som jeg skulle krysse,

var ikke stort lengre enn et steinkast unna.

Derfor ble jeg overrasket over 

hvor fort retningssansen ble satt utav spill.

Jeg kunne bare håpe på at jeg greide 

å holde noe i nærheten av riktig kurs, 

så jeg i alle fall ville treffe på veien

et eller annet sted på tvers.

Etter noen minutter ble jeg oppriktig bekymret.

Dette var en ny opplevelse 

for ei svært lite friluftsvant jente som meg.

Da fikk jeg se et lys fra et hyttevindu i mørket.

Lettet travet jeg mot lyset. 

Fra hytta pekte beboerene der ut retningen til veien.

Den lå allerede i en ganske annen lei enn jeg trodde.

Det var bare 20 - 30 meter med slak nedoverbakke dit.

Men like forskrekket greide jeg igjen å bli, 

da bakken forsvant under meg,

og jeg falt ned på veien i fra brøytekanten.

Det slo meg hvor avhengige vi er 

av å kunne orientere oss i landskapet.

Når vi plutselig blir fratatt synssansen,

blir vi fryktelig hjelpeløse, 

og ting kan fort gå forferdelig galt.

-

Da jeg hadde lagt meg i går kveld,

kom jeg til å tenke på et vers i Skriften.

Der står det i 2. Kor. 4, 3 - 7 følgende:

" Er da enn vårt evangelium skjult, 

  så er det skjult blant dem som går fortapt,

  i hvem denne verdens Gud 

  har forblindet de vantros sinn,

  forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet,

  han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.

  For vi forkynner ikke oss selv,

  vi forkynner Kristus Jesus som Herre,

  oss derimot som deres tjenere for Kristi skyld.

  For Gud, som bød 

  at lys skulle skinne frem fra mørket, han er den

  som også har latt det skinne i våre hjerter,

  for at kunnskapen om 

  Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn

  skulle stråle frem fra oss.

  Men vi har denne skatt i lerkar, 

  for at den rike kraft skal være av Gud 

  og ikke av oss."

MER ENN SEIER

av Gro Heidi Bjørgan

I Rom.8, 37 står det:

" Men i alt dette vinner vi mer enn seier 

  ved ham som elsket oss."

Mer enn seier !! 

Seieren over døden er vi alle enige om at vi eier i Kristus. 

Men her skriver Paulus, at vi, i ham, 

har vunnet mer enn frelse fra døden.

Han skriver i  Fil. 3  om sin velsette stilling og stand,

som han roste seg av, at den nå, i Kristus, 

er for søppel å regne.

Han sier i v. 8:

" ja, jeg akter og i sannhet alt for tap,

  fordi kunnskapen om Kristus er så meget mere verd...."

Kunnskapen om Kristus.

Han sier i v. 10:

" så jeg kan få kjenne ham 

  og kraften av hans oppstandelse

  og samfunnet med hans lidelser ......"

Kraften av hans oppstandelse. 

Ikke bare redningen fra fortapelsen,

men kraften som ligger i frelsen- til liv.

Kraft har alltid en kilde, og Kristus er vår kraft.

Når kunnskapen om Kristus smelter sammen med

et fortrolig samfunn mellom ham og oss,

vokser nådens storhet parallelt med kjennskapet.

Vi leser i Hebr. 4, 2:

" For det glade budskap er og forkynt oss 

  likesom for hine;

  men ordet som de hørte ble dem til ingen nytte,

  fordi det ikke ved troen var smeltet sammen 

  med de som hørte det."

Jødene fikk kunnskapen om Kristus presentert i skriftene,

men de valgte å se bort fra sin egen utilstrekkelighet,

på tross av at de hadde fått den demonstrert for seg

ved loven og ofringene. 

De ville ikke ha lammet, - bare løven!

Hebreerbrevets forfatter fortsetter så i v. 3:

" For vi er gått inn til hvilen, 

  vi som har kommet til troen..."

Inn til hvilen. 

Skal et menneske kunne tillate seg å hvile,

må det være overbevist om at jobben er gjort.

Bare da er det i stand til å hvile med god samvittighet.

Og v.3 fortsetter da også slik:

" ... Så jeg svor i min vrede:

  Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile 

  ( altså: jødene )

  - enda gjerningene var fullført 

  før verdens grunnvoll ble lagt."

Hvordan kan forfatteren si på Guds vegne,

at gjerningene er fullført før de vitterlig har skjedd? 

Og dersom gjerningene er fullført, hva står vi da igjen med?

Skriften opererer med to skapelsesberetninger.

Vi leser i 1. Mos. 2, 2 - 3:

" Og Gud fullendte på den syvende dag 

  det verk som han hadde gjort,

  og han hvilte på den syvende dag 

  fra all den gjerning han hadde gjort.

  Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den;

  for på den hvilte han fra all sin gjerning"

Men så fortsetter det i v. 4 :

" Dette er himmelens og jordens historie, 

  da de ble skapt, den tid da Gud Herren 

  gjorde jord og himmel:

  

  Det var ennå ingen markens busk på jorden,

  og ingen markens frukt var ennu vokset frem;

  for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden,

  og det var intet menneske til å dyrke jorden."

Hele første kapittel beskriver hvordan Gud dag for dag

skaper alle deler av universet. 

Han sier : Bli lys, og så ble det lys.

Dersom jeg tenker på en solsikke, 

ser jeg straks et bilde av en i hodet.

Noe lignende forstår jeg det 

med beskrivelsen av skapelsen

fra det første kapittelet i Bibelen.

Det står i Salm. 33, 9:

" For han talte, og det skjedde; 

  han bød, og det sto der."

Den allmektiges planer blir gjennomført,

og det er akkurat det som kommer til uttrykk i neste kapittel.

Der er det nemlig "nestkommanderende"

som setter bestemmelsene ut i livet. 

Gud Herren - Jesus Kristus.

Sjefen planlegger og bestemmer,

byggformannen sørger for gjennomføringen, 

litt forenkelt tenkt.

Dette gjenspeiles også fra korset 

i det Jesus roper fullbragt, ikke fullendt, 

som Gud sa om skaperverket på den syvende dagen.

Hele pakken er gjort klar til levering, 

den skal bare bringes fram - til enden, til mottager. 

Frøet, pakken, innholder hele planten i miniatyr,

og ved Guds kraft vokser den opp 

og gir frukt og blir mange.

Jesus fullbragte sitt frelsesverk på korset, 

men i Guds hodet var det allerede ført igjennom til seier.

Jeg tror han visste Jesus ville stå løpet.

Da Annie Skau Berntsen sto på talerstolen i et møte,

sa hun før hun begynte: "Herre! Skjul ditt vitne."

Noen reagerte negativt på det, 

men jeg syns det var godt sagt.

For det er hans liv som har betydning. 

Det livet han lever i oss.

Når vi opplever å "være i ledelsen", 

er det "han som har ordet".

Dermed blir budbringeren uvesentlig, 

og oppgaven har ikke mere eller mindre ære. 

Den har ingen ære, - for oss,

men all ære er hans, fordi det er hans verk.

Alt det vi forøvrig mener og tror 

om hva vi skal eller bør gjøre

for å tekkes Gud og mennesker, 

er uten evighetsverdi og har ingen innvirkning 

på frelsen og bevarelsen av oss -

i Kristus.

Til oppsummering - Rom. 5, 10:

" For så sant vi ble forlikt ved hans Sønns død 

  da vi var fiender,

  så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv

  etter at vi er blitt forlikt;"

Jeg sier som en gammel venn og eksnarkoman ropte,

mens han lykkelig sprang rundt i salen:

"ALT AV NÅDE! ALT AV NÅDE!

Det er frelse, det !

AVVÆPNET

av Gro Heidi Bjørgan - 19.6. 2014

"Han avvæpnet maktene og myndighetene ........" 

( Kol. 2, 15 )

Breivik anser islam som den største trusselen 

mot Europa og kristendommen.

Han mener selv hans motiv er edle,

og at han fører an i krigen mot ondskapen.

Ond skal ondt fordrive må kanskje kunne sies 

å være hans motto.

Anders Giæver nevnte i Dagsnytt 18.00 i kveld, 

at fleksibilitet og "usikkerhet" er et adelsmerke 

i all intellektuell debatt. 

Naturlig nok, understøtter dette stemmene, 

som anklager klar og kompromisløs tale 

for å være mindreverdig også i religiøs debatt. 

Men her snakker vi om to helt ulike debatter.

Tro, i betydningen trolig eller sannsynlig, 

kan ikke sidestilles med troen som Skriften omtaler

- som Hebr. 11, 1 beskriver den:

" Men tro er full visshet om det som håpes, 

   overbevisning om ting som ikke sees."

Men Skriften er full av krigsskildringer og bilder.

I religiøs debatt strides de lærde om fienden.

Herlighetsteologene er opptatt av 

kamp mot demoner og Satan selv.

De fariseeriske debattantene utpeker synden i kjødet 

som fienden. "The enemy within", 

en tittel hentet fra krimlitteraturen, kan passe.

Nikodemus kom snikende i ly av mørket til Jesus 

for å finne svar på gåten Jesus.

" For," som han sa, 

" ingen kan gjøre sånne tegn som du."

Dersom tegn kunne overbevise eller frelse
hadde jødene vært både overbevist og frelst. 

Ingen hadde gjort tegn som Jesus,

og Nikodemus kjente de gammeltestamentlige skriftene. 

Men det lå ikke der.

Jesus svarte ham derfor og sa: 

"Du må bli født på ny!"

I fortsettelsen av Kol. 2, 15 står det:

" ......og stilte dem åpenlyst til skue,

idet han viste seg som seierherre over dem på korset."

Gjerningene var fullført 

før verdens grunnvoll ble lagt ( Hebr.4, 3 ),

men nå ble det åpenbart for allverden. 

Derfor begynner da også 

forfatteren av hebreerbrevet dette verset, v.3, slik:

" For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen,

   således som han har sagt: 

   Så jeg svor i min vrede: 

   Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile -

   enda gjerningene var fullført 

   før verdens grunnvoll ble lagt."

De, altså jødene, lever fortsatt sine liv i skyggen av loven.

Men vi, vi som har tatt imot Kristus og anerkjent ham

som Guds Sønn og verdens frelser, 

vi kan legge våpnene ned.

Vi er gått inn til hvilen. Det er fred.

" For så har han på et sted sagt om den syvende dag:

  Og Gud hvilte på den syvende dag 

  fra alle sine gjerninger;"

  ( Hebr. 4, 4 )

" For den som har kommet inn til hans hvile,

  han har og fått hvile fra sine gjerninger, 

  likesom Gud fra sine." ( Hebr. 4, 10 )

Derfor hevder vi med stor frimodighet og overbevisning,

at både herlighetsteologer og fariseeriske religiøse tar feil,

når de beskriver en pågående krigssituasjon,

hvor debatten dreier seg om strategier 

for å overleve og beseire fienden.

I en slik debatt vil vi alltid følge Paulus' eksempel, 

og peke på Kristus og korset.

Fienden er beseiret, både den indre og den ytre.

"The winner takes it all. The looser standing small.

It's simple to explain, - why should I complain."

Abba - teksten passer her. 

Tilbake står løgneren i lyset fra korset avkledd og beseiret.

La oss lese Rom. 8, 33 - 39:

"Hva skal vi da si til dette?

Er Gud for oss, hvem er da imot oss?

Han som ikke sparte sin egen Sønn, 

men ga ham for oss alle,
hvorledes skal han kunne annet 

enn gi oss alle ting med ham?

Hvem vil anklage Guds utvalgte?

Kristus er den som er død, 

ja, hva mere er, som også er oppstanden,

som også er ved Guds høyre hånd, 

som også går i forbønn for oss;

Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?

Trengsel eller angst eller forfølgelse 

eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?

Som skrevet er: 

For din skyld drepes vi hele dagen. 

Vi er regnet som slagtefår.

Men i alt dette vinner vi mere enn seier 

ved ham som elsket oss.

For jeg er viss på at hverken død eller liv, 

hverken engler eller krefter, 

hverken det som nå er eller det som komme skal, 

eller noen makt, hverken høyde eller dybde 

eller noen annen skapning skal kunne skille oss 

fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus."

Sterke ord. Kompromissløs tale. 

Provoserende i debatten.

Verden er en arena der strider utkjempes uavbrutt.

Men vi er ikke av denne verden. 

Vi er i den, men ikke av den.

Dens lover og visdom gjelder ikke oss.

Vi er tatt ut av verden og satt i himmelen hos Gud.

Vi lever ikke lenger selv, men Kristus lever i oss.

Derfor tar vi ikke del i kampen.

Derfor oppfattes vi som arrogante og skråsikre.

Vi er ikke synsere og antagere. Vi er troende.

" Da vi nå er rettferdiggjort ved troen,

  har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,

  ved hvem vi også har fått adgang ved troen 

  til den nåde i hvilken vi står.." ( Rom.5, 1 )

" Altså: 

  Likesom ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker,

  således ble også ens rettferdige gjerning

  til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker;

  

  for likesom de mange er blitt syndere 

  ved det ene menneskes ulydighet,

  så skal også de mange bli rettferdige 

  ved den enes lydighet.

  Men loven kom til for at fallet skulle bli stort;

  men hvor synden ble stor, ble nåden enda større,"

  ( Rom. 5, 18 - 20 )

SÅDD

av Gro Heidi Bjørgan - 2014

" Jødenes yppersteprester sa da til Pilatus:

   Skriv ikke: Jødenes konge, men at han sa: 

   Jeg er jødenes konge!

   Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg."

   ( Joh. 19, 21 )

Jeg kom på dette skriftstedet

etter at jeg hadde skrevet meg langt ut på siden 

av det jeg begynte å svare et såkalt nett-troll på.

Mange ville kanskje tatt det bort

og holdt seg nærmere saken.

Men jeg tenker ikke alltid sånn.

Noen ganger skriver jeg det jeg skriver,

og så stoler jeg på at det var en mening med det.

Jeg skrev det jo. Og jeg kjenner Gud og hans virksomhet.

Noen ganger har han en helt annen agenda

enn det ser ut til for oss i øyeblikket.

Jeg vet ikke hvem som skjuler seg bak alle navn på nettet.

Det gjør bare han.

Han som lar meg vandre i ferdiglagte gjerninger,

han fører meg med stø hånd.

Om jeg tar feil innimellom, - hva spiller det for rolle,

så lenge det jeg gjør ikke går ut over andre.

Det som blir sådd, det er sådd!

Og resten er opp til han.

Noe faller på stengrunn og noe i god jord.

Vi kan ikke forberede jorden. Det må han gjøre.

Vi kan bare så, - i rette tid, helst.

Vil mennesker høre og ta imot, gjør de det.

Hvis ikke, rister vi støvet av føttene og vandrer videre.