Korinrerne : PARTIPOLITIKK ?

av Gro Heidi Bjørgan - august 2026.

Korint var en levende metropol i oltiden

med alle de utfordinger og fristelser en slik 

smeltedigel av mennesker fra alle kanter av verden.

Det var mengder av varer og rikdom i omløp,

og den nyfrelste menigheten dro med seg mange

 av sine gamle levevaner inn i det nye menighetslivet.

Dette var rundt år 50 e.Kr., og det var på den tiden 

Paulus fant det på sin plass å skrive brev til menigheten.

——

PARTIPOLITIKK ?

Det er rart, at vi stanser opp og ser bakover i stedet for forover. 

Skriften sier, at ingen kan legge en annen hjørnestein enn den som er lagt, 

men vi skal se til hvordan vi bygger videre. 

Vi skal vokse i nåde og khennskap, står det, 

og det er en dynamikk der, tenker jeg. 

Jo, mer vi erfarer Guds kjærlighet og barmhjertig i våre og andres liv

jo, mer forstår vi hvor høyt og vidt og bredt nåden strekker seg. 

Paulus skriver 1. Kor. 3, 10: 

«Efter den Guds nåde som er mig gitt, 

har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, 

og en annen bygger videre; 

men enhver se til hvorledes han bygger videre!» 

Dette sier han i forbindelse med, 

at korinterne krangler om hvem de skal følge. 

Det var blitt partier innad i den unge menigheten, 

og Paulus refser dem for dette. 

Han prater om det samme i første kapittel, og sier i v. 12: 

«Jeg mener dette at enhver av eder sier: 

Jeg holder mig til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus. 

Er Kristus blitt delt? 

var det Paulus som blev korsfestet for eder, 

eller var det til Paulus' navn I blev døpt?» 

Dette er mennesker av kjøtt og blod,

og det er nok lett å bli begeistret for et menneske med tyngde. 

Men dette advarer Paulus mot. 

Det kan være farlig å bli mennesketilhengere, 

om de er aldri så åndelige og karismatiske 

eller har andre kvaliteter som sikkert kan være beundringsverdige. 

Paulus påpeker dette mange ganger. 

1. Kor. 2, 1-5  starter han med å peke på, 

at nettopp det andre kanskje så på som svakhet hos Paulus, 

det så Paulus som sin styrke. 

« Da jeg kom til dere, søsken, 

var det ikke med fremragende talekunst eller visdom 

jeg forkynte Guds mysterium..

For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere 

enn Jesus Kristus og ham korsfestet. 

Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere.

Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, 

men med Ånd og kraft som bevis.

For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, 

men på Guds kraft.»

Han sier i 2. Kor. 12, 10: 

«Derfor er jeg vel til mote 

i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, 

i trengsler for Kristi skyld; for når jeg er skrøpelig, 

da er jeg sterk.» 

Da var han mest trygg på, 

at det var budskapet som skinte. 

Mennesker er begrenset av tid og rom, og de har sin tid. 

Herrens Ånd er levende og virksom 

utover alle begrensninger mennesker har, 

derfor er det hans Ånd vi må følge og stole på, 

at han er tilstede i våre liv 

og åpenbarer for oss stykkevis sin store nåde, 

som er like grenseløs, som han er. 

For Herren sendte ikke luer av ild 

bare til enkelte av de store gutta. 

Nei, den ble og blir fortsatt gitt alle som tar imot Ham.