av Gro Heidi Bjørgan - 31.5.2021.
Det er nærmest opplest og vedtatt,
at alle gravsteder skal stelles og beplantes.
Ikke alle land har det sånn,
men i Norge er dette en uskreven regel.
Jeg har aldri vært nevneverdig opptatt av hagestell,
og dette gjelder da også på gravstedet til foreldrene mine,
som er det stedet jeg er «ansvarlig» for.
Det er derfor en byrde jeg bærer med meg i form av dårlig samvittighet for
å ikke ha fått gjort. Jeg har gode intensjoner, om enn litt motvillig,
men ting ha en tendens til å bli utsatt.
Jeg vet hva folk tenker. Skammelig. Sløvt.
Javel, men det er ikke min regel,
men noe som bare tres nedover ørene mine.
Det betyr ingenting for hverken meg eller foreldrene mine.
De er jo ikke der! Det er mitt syn og mine tanker.
Å vite, at jeg har fred for at de ble frelst på slutten av livet,
det er det enste jeg bryr meg om.
Men jeg forstår, at det for noen er viktig å ha et sted å gå til
for å minnes eller sørge. Vise at de fortsatt husker på sine døde
og savner dem. Prate til dem, gråte, be og gjøre bot og hva vet jeg . . .
Jeg graver derfor ned blomster for de andre, som dette er viktig for.
De levende.
Før tenkte jeg ikke så langt.
Tenkte bare på hvor mye jeg mislikte å grave i jorda.
Men nå ser jeg verdien av å «tenne et lys» for de sørgende.
De som trenger håp for livet videre.
De, som kun har en grav å gå til igjen
etter et barn, en forelder eller en ektefelle,
som har forlatt dem.
Så i dag har jeg da vært på grava.
To store potter kryptimian ble satt ned og ugresset fjerna.
Men jeg måtte gi det min signatur, så jeg la tilbake løv og tørt gress
som bunndekke over den nakne jorda.
Det gjorde jeg med pappa i tankene,
for han var en naturens mann.
Og noen hadde vært der og satt igjen en lyng og en liten fugl.
I høst - etter utseende på lyngen å dømme.
Jeg vet ikke hvem det var, men noen tok seg bryet med
å besøke stedet og kjøpe lyngen og fuglen,
og for det mennesket burde det vært hyggeligere enn
et møte med en ustelt og overgrodd grav.
« Bare for et menneske, din likemann,
kan din ugudelighet ha noget å si,
og bare for et menneskebarn din rettferdighet. «
( Job 35, 8 )
Så lever vi da her nede i det daglige for «å tenne lys i mørke»
der den enkelte av oss er planta.
