av Gro Heidi Bjørgan - 22.9.2020.
FØTTER PÅ FJELL?
Det står skrevet i Matt. 7, 24 - 27 :
" Derfor, hver den som hører disse mine ord
og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann,
som bygget sitt hus på fjell;
og skyllregnet falt, og flommen kom,
og vindene blåste og slo imot dette hus,
men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord
og ikke gjør efter dem, han blir lik en uforstandig mann,
som bygget sitt hus på sand;
og skyllregnet falt, og flommen kom,
og vindene blåste og slo imot dette hus,
og det falt, og dets fall var stort!"
Jeg tenkte på denne lignelsen,
da jeg hørte Jan Bygstad's utlegning fra Galaterbrevet,
og i del 9, som tar for seg kap. 5, 1 - 18
fant jeg kjernen til problemet mitt med forkynnelsen hans.
Han siterer Gal. 2, 19 gjentatte ganger.
"For jeg er ved loven, død for loven,
for å leve for Gud;"
Men så sier han:
"Her taler Paulus om
hva den kristnes frihet IKKE innebærer:
"For dere ble kalt til frihet, brødre.
Bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet." ( Gal. 5, 13 )"
For Bygstad snakker mye om
det gamle og det nye menneske.
Det nye, sier han, er kalt til frihet,
mens det gamle fortsatt er underlagt Loven!
Her ligger hovedproblemet
og roten til blandingsforkynnelsen hans,
etter min mening.
HVORFOR BLANDINGSLÆRE?
I mitt hode er det kun to grunner til
å opprettholde troen på en slik blandingsforkynnelse:
Grunn nr. 1:
Mennesket har ennå ikke tatt innover seg
sannheten om seg selv.
Dvs. Loven har ennå ikke gjort sin gjerning.
Nemlig den å berede grunnen for nådens budskap.
Sånn sett er vi i kapittel 2 i
"NÅDEN - Det Ultimate Evangelium",
som jeg skrev i 2002, nettopp med det for øye
å føre mennesker ut i frihet.
Det er faktisk ganske skremmende å tenke på.
Grunn 2 :
Mennesket er religiøst
og liker å være der de selv kan skinne.
De lever etter verdens barnelærdom,
men under en religiøs kappe.
"Ung, kristen dame søker leilighet.
Røyker ikke. Drikker ikke."
De smykker seg med og skjuler seg bak
en ytre ham, som tjener menneskets
naturlige ærgjerrighet.
Enhver annen grunn, så langt jeg kan se,
vil på et eller annet tidspunkt føre dem videre,
forbi denne barnelærdommen, og ut i nådens frie rom.
Verden vil bedras, og det gjør den da også, - til gagns!
"En liten surdeig syrer hele deigen." ( Gal. 5, 9 )
ROMERNE 7.
Bygstad sier altså, at menneske er delt i to.
Det gamle og det nye menneske.
Det er forsåvidt greit nok.
La oss se hva Paulus sier i v. 1 :
"Eller vet I ikke, brødre
- jeg taler jo til slike som kjenner loven -
at loven hersker over mennesket så lenge det lever?"
Loven hersker( har taket på ) mennesket,
så lenge det lever. Men jeg jo avdød?
"Derfor, mine brødre, døde også I
fra loven ved Kristi legeme,
forat I skulde høre en annen til,
ham som er opstanden fra de døde,
så vi kan bære frukt for Gud." ( v. 4 )
Og her er det betimelig å sitere Gal. 2, 19 igjen:
"For jeg er ved loven, død for loven,
for å leve for Gud;"
Og i v. 5-6 :
"For da vi var i kjødet,
virket de syndige lyster,
som vaktes ved loven, således i våre lemmer
at vi bar frukt for døden;
men nu er vi løst fra loven,
idet vi er død fra det som vi var fanget under,
så vi tjener i Åndens nye vesen,
og ikke i bokstavens gamle vesen."
De syndige lyster vekkes ved Loven!
Vi blir opptatt av "Ta ikke. Smak ikke. Rør ikke."
"Hvad skal vi da si? er loven synd?
Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven;
for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt:
Du skal ikke begjære. " ( Rom. 7, 7 )
Det er ikke Loven i seg selv som er problemet.
Det er dets virkning på mennesket.
For Loven har en oppgave,
og det er å føre mennesker til Kristus.
Men når den har gjort det, så er dens oppgave utført.
Så kan det kanskje være nærliggende å tenke
at vi ved å piske hverandre med lovtekstens bokstaver,
vil holde oss nærmere Kristus?
"Men synden tok anledning av budet
og virket alskens begjærlighet i mig;
for uten lov er synden død." ( v. 8 )
Det er dessverre det motsatte som skjer.
Vi vekker ved det løgnens far til live,
ved å gi han tilbake det eneste våpnet han hadde!
" . . og utslettet skyldbrevet mot oss,
som var skrevet med bud, det som gikk oss imot,
og det tok han bort idet han naglet det til korset.
Han avvæbnet maktene og myndighetene
og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste sig
som seierherre over dem på korset. " ( Kol. 2, 14-15 )
Her har Herren gjennomgått de grusomste lidelser
for å fri oss ut fra djevelens rettmessige anklage mot oss,
så vi ikke bare skulle ha fred i det som ligger foran,
men fred med Gud i Kristus i det timelige også.
Så røsker man skyldbrevet ned fra det blodstenkte korset,
og springer etter hverandre, for å se hvem man kan klistre det til?!
Jeg mener . . . seriøst, for å være litt trendy i språkbruken ?
For det er ingen forskjell. Alle har syndet og fattes Guds ære,
og vi blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde
ved forløsningen i Kristus Jesus. ( Rom. 3, 23-24 )
Derfor er vi er kalt til frihet, men Paulus formaner om,
at det ikke er meningen å leve som en idiot.
Men vil vi det da?
KONSEKVENSEN AV BLANDINGSLÆRE.
Det hjelper derfor ikke med aldri så mye "rett" lære før og etter,
dersom man bygger på en slik grunnstein.
Jeg begynner å ane en sammenheng.
Dette evindelige mase om pass deg for det og gjør ikke sånt,
er selvfølgelig et stort problem, for de som har en lære,
som gjør dem opptatt av synden.
For den tar anledning av budet, og virker da i sin tur
en masse lyster, som de prøver å slippe unna,
ved bortforklaringer og forsvar og hva vet jeg.
Bruk tid på synden, så står problemene i kø på løpende bånd.
En slik forkynnelse virker derfor nøyaktig det den er ment å virke mot.
Snakk om idioti!! Det står rett ut! Svart på hvitt!
Det gjør mennesker, i beste fall,
motløse og deprimerte, men hva verre er;
det gir mennesker en følelse av
maktesløshet og fordømmelse.
Da er vi snublende nær at mennesket,
vender seg bort fra Gud, fordi de ser,
at de ingen mulighet har til å innfri sånne krav,
som Bygstad her setter.
Han gjør da det fariseeren ofte gjør,
i følge Kristus i Matt. 23, 13:
"Men ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere,
I som lukker himlenes rike for menneskene!
for selv går I ikke der inn,
og dem som er i ferd med å gå der inn,
tillater I ikke å gå inn."
Før jeg i det hele tatt har kommet innenfor døra til Bygstad,
har han slått den resolutt igjen rett i trynet på meg.
Jeg er kvinne og har derved ikke rett til uttale meg
i læremessige spørsmål. Dessuten lever jeg i hor(gjengift),
og det er vel i grunnen mer enn nok . . ( Pang )
Når det er sagt, tror jeg selvfølgelig at Bygstad er frelst,
siden han tror Jesus døde for ham.
Men han forkynner en lære, som ikke fører noe godt med seg,
og han er selvfølgelig i godt selskap.
BOKSTAVENES DILEMMA.
Jeg husker, at jeg tidlig så for meg en situasjon,
som jeg tror jeg husket fra Sound of Music.
Familien i filmen hadde tatt tilflukt i et nonnekloster,
og nazistene kom og spurte nonnene,
om de hadde sett noe til familien.
Nonnene svarte da "Nei!", noe som var blank løgn.
Jeg tenkte på dilemmaet disse menneskene sto i.
Jeg var 13-14 år, og ble forkynt denne blandingslæra
i Kuffen, noe som gjorde, at jeg i utgangspunktet
måtte mene, at disse nonnene syndet mot budet.
Nå syns jeg jeg hører det overbærende hylekoret,
som sier, at selvfølgelig var dette
det eneste riktige i situasjonen.
Dette ville nok Gud se gjennom fingrene med.
Ja, - for Jesu skyld altså. :-)
Men vent nå litt!
Hvem sier, at Gud gjør forskjell på folk
og Gud gjør forskjell på synder?
"Men loven kom til forat fallet skulde bli stort;
men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,
forat likesom synden hersket ved døden,
så skulde også nåden herske ved rettferdighet
til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre."
Loven og synden følger hverandre.
De er en dynamisk duo.
Men nåden er absolutt, og den vil derfor alltid
være nok til å dekke all verdens synder.
Nåden er en konstant i et frelst menneskes liv.
Et bolig under Kristi kappe, der er du fri til å leve et liv,
som gir rom for å være deg selv,
så lenge du ikke er til skade for andre.
"Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner;
jeg har lov til alt - men jeg skal ikke la noget
få makten over mig."( 1. Kor. 6,12 )
Et frelst menneske har lov til alt,
men formanes samtidig om, at ikke alt er nyttig/tilrådelig.
Skal mennesker på død og liv ha en lov å rette seg etter,
så har vi Kardemommeloven. Den gjør nytten.
Vi tar Gal. 2, 19 igjen og legger til v. 20 - 21 også:
"For jeg er ved loven
død for loven
for å leve for Gud;
jeg er korsfestet med Kristus,
jeg lever ikke lenger selv,
men Kristus lever i mig,
og det liv jeg nu lever i kjødet,
det lever jeg i troen på Guds Sønn,
som elsket mig og gav sig selv for mig.
Jeg akter ikke Guds nåde for intet;
for er rettferdighet å få ved loven,
da er altså Kristus død forgjeves."
KONKLUSJON
Jeg begynte med å sitere Matteus lignelsen
om mennene som bygget sine hus på fjell og på sand.
Denne læra er bygd på sand,
fordi fundamentet/utgangspunktet er svakt.
Blander du inn gamle Adam i kalkylen,
så raser bygningen som et korthus sammen,
når livets stormer kommer. For de kommer!
Job sto vel nærmest i orkan,
fordi han var så selvtilfreds,
at han så seg sterk nok til selv å bære oppe sitt hus.
For et hus som bygges uten nådens grunnmur
vil og skal falle. Da må mennesket velge.
Skal det sette sin lit til seg selv eller til Herren?
"Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.
Redsel for mig skal ikke overvelde dig,
og min myndighet ikke tynge dig.
Sannelig, du har sagt i mitt nærvær,
så lød dine ord som jeg hørte:
Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;
men Gud søker grunn til fiendskap mot mig,
han akter mig for sin uvenn;
han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.
Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig;
Gud er jo større enn et menneske.
Hvorfor går du i rette med ham?
Han svarer jo ikke et eneste ord.
Men én gang taler Gud, ja to ganger
hvis mennesket ikke akter på det.
I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene,
når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører
og trykker sitt segl på advarselen til dem,
for å få mennesket til å la sin gjerning fare
og for å utrydde overmotet hos mannen,
for å berge hans sjel fra graven
og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.
Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie,
og en stadig uro går gjennem marg og ben.
Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.
Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere,
og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;
hans sjel kommer nær til graven
og hans liv til dødens engler.
Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen,
som forkynner mennesket dets rette vei,
da ynkes Gud over ham og sier:
Fri ham fra å fare ned i graven!
Jeg har fått løsepenger."
( Job 33, 6-24 )
