KJÆRLIGHETSVALG

 av Gro Heidi Bjørgan - august 2026.

Så er jeg ute av menigheten jeg har tilhørt gjennom årene,

men med kortere perioder i ulike andre forsamlinger.

Jeg ser tilbake på livet og ser, at dette har gjentatt seg flere steder.

Er det fordi jeg er så vanskelig å være i hus med?

Jeg tror ikke det. Jeg er rund som en ball og bryr meg hverken

med gardiner eller andre verdslige ting.

Men jeg har en kompromissløs nådeforståelse, 

og den er jeg ikke villig til å vike på. Der er jeg firkantet!

Dessuten er jeg klar på, at menneskene må få delta i møtene,

hvis de opplever at de har fått noe fra Gud, som de vil dele.

Dette er en Paulinsk form, 

som han beskriver det for menighen i Korint.

Jeg er nok mere radikal enn de fleste, 

og har vokst meg verre(bedre) med årene

etter hvert som åpenbaringene har blitt flere.

Jeg har mao. vokst i nåde og kjennskap, 

som Paulus uttrykker det i 2. Pet. 3, 18.

Nå har jo forsamlingene plukket av seg mye 

av bokstavtroheten opp gjennom årene.

Mest av bekvemmelighetshensyn, tror jeg. 😄

Jeg husker, når alkoholbruk ble sluppet løs. 

Da drakk de seg fra sans og forsamling både her og der.

Men forbudet mot alkohol i forsamlingene hadde jo et poeng,

som forsvant i gleden av et påbud mindre. 

De, som hadde et anstrengt forhold til alkohol, fikk problemer. 

Dette var jo beveggrunnen for forbudet i menighetene fra tidligere tider, 

hvor familiefedre drakk seg fra gård og grunn, 

og voldsbruken satt løsere hos en del. 

Alkoholbruken ble derfor et stort problem for dem,

fordi de var ute av stand til å begrense seg.

Men om et menneske kommer rusa på møte, 

fordi de ikke klarer å la være, 

så er de like velkomne som alle andre. 

Da må deres behov for å komme på møte

ikke være et hinder for dem 

og heller ikke et krav om å ta seg sammen. 

Men det skal ikke være der det er sjenkebevilgning. 😉

Man må slippe å bli utsatt for fristelser i menigheten i hvertfall. 

Det skal være et fristed for alle. Ikke det motsatte! 

« Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner; 

jeg har lov til alt – men jeg skal ikke la noget få makten over mig.»

( 1. Kor. 6, 12 )

Jeg har ikke smakt alkohol de siste 35 årene.

Ikke fordi jeg mener det er synd å drikke,

men fordi jeg har ei vennine, som har PTSD 

etter å ha opplevd en ekstremt voldelig og alkoholisert far i barndommen.

Det sitter fortsatt i kroppen hennes, og den reagerer spontant på rus ennå.

Dessuten har jeg vært gift med en alkoholisert mann,

og datteren min var veldig redd for at også jeg skulle tape kontrollen,

slik hun opplevde det med faren og hans nye samboere.

I dag drikker hun moderat selv, men jeg drikker ikke.

Jeg har ingen plager med at folk nyter alkohol,

men for meg er det feil, fordi det skader de jeg er gla i.

Og her er vi ved kjernen. 

Vi lever et liv i Ånden, og det som blir feil for meg, 

blir ikke nødvendigvis det for en annen.

Det er et kjærlighetsvalg jeg gjør,

fordi jeg ikke vil skade de jeg er glad i med min livsførsel.

Så når jeg hevder, at homofile må få være fri til 

å elske den de faktisk forelsker seg i,

så er også det et kjærlighetsvalg. 

Jeg er et åndelig menneske, 

som er kjøpt fri fra lovens forbannelse, sier Skriften.

« For så mange som holder sig til lov-gjerninger, 

er under forbannelse; for det er skrevet: 

Forbannet er hver den som ikke blir ved 

i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det! 

Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, er åpenbart; for:

Den rettferdige, ved tro skal han leve; 

men loven har ikke noget med troen å gjøre, men: 

Den som gjør det, skal leve derved. 

Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, 

idet han blev en forbannelse for oss – for det er skrevet: 

Forbannet er hver den som henger på et tre – »

( Gal. 3, 10-13 )

Vi må slutte å blande kortene! 

Loven har ikke noe med troen å gjøre.

Vi er frelst av nåde og vi bevares av samme nåde.

Vi er åndelige individer under Herrens veiledning.

Han er alltid tilstede i våre liv.

Han styrer den enkelte med barmhjertighet og forståelse,

med medfølelse, raushet og tålmodighet.

Han både med vårt beste og vår nestes beste i tankene.

Han gjør kjærlighetsvalg og vi skal gjøre det samme.

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, 

men ikke har kjærlighet, 

da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Og om jeg eier profetisk gave 

og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, 

og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, 

men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 

Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, 

og om jeg gir mitt legeme til å brennes, 

men ikke har kjærlighet, da gagner det mig intet.

Kjærligheten er langmodig, er velvillig; 

kjærligheten bærer ikke avind, 

kjærligheten brammer ikke, opblåses ikke, 

den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, 

blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; 

6 den gleder sig ikke over urettferdighet, 

men gleder sig ved sannhet; 

den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

( 1. Kor. 13, 1-7 )

« Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, 

og størst blandt dem er kjærligheten.»

( 1. Kor. 13, 13 )

Les gjerne dette innlegget også i samme slengen.

——-

DET MÅTTE VÆRE KJÆRLIGHETEN.

av Gro Heidi Bjørgan - 21.11.2025

Jeg så en Netflix dokumentar 

om det såkalte «Poop-cruiset» i 2013.

Et cruiseskip fikk brann i maskinrommet, 

Strøm, aircondition og sanitæranlegget stanset.

Toalettene fløt over, og kloakk rant utover gulvene i lavere etasjer.

Airconditionstansen gjorde det ulevelig varmt ombord,

og maten måtte rasjoneres.

Skipet ble liggende å drive ute på havet.

De fikk heist ned forsyninger, 

men å få 4500 passasjerer over på et annet ship var ikke enkelt.

Folk begynte raskt å hamstre mat,

og å sørge for seg selv på bekostning av andre.

De som bodde på lavere dekk bar madrassene sine opp i etasjene over,

siden deres dekk  badet i ekskrementer.

De måtte tilpasse seg nødløsninger, og reglene ombord forvitret raskt.

Men mange nektet i sitt hovmod å senke standarden 

for sin egen bekvemmelighet, noe som gikk på bekostning av andres.

Selv husker jeg, i 1974, fra togulykken på Tretten i Gudbrandsdalen,

hvordan flere irriterte seg over at ikke hjelpen kom fort nok.

Til dem, der de satt uskadde i de bakre vognene

og strikket og så på klokka.

Men jeg gikk fram for å se hva som hadde skjedd.

Framover gjennom spisevogna, der grønne erter  med gulerøtter i

så ut som en blomstereng, sammen med bestikk og servise,

som lå knust utover gulvet. Jeg ser bildet for meg fortsatt.

Men foran var det kaos.

Vrakrester og mennesker, som det stakk deler av ut gjennom vinduene,

der de hadde presset seg inntil veggene

og forgjeves prøvd å unngå vogna foran dem, 

som trengte seg gjennom deres vogn.

Et helt forferdelig syn, som jeg aldri glemmer.

Jeg sto ved en ung jentes kropp, som lå i snøen på en båre

dekket av et pledd. Hun hadde hjemmestrikkede ullsokker.

Det så jeg, for hun hadde mistet den ene, hvite seilerstøvelen sin.

Det var det riktige fottøyet i regnvær, da jeg var ungdom.

I listen over omkomne falt jeg ned på, at det må ha vært Gøril Isaksen, 16 år.

Jeg var 15 år, og skammet meg på de idiotenes vegne,

som bare var opptatt av seg selv. 

Det var andre fra toget, som gjorde det de kunne for å hjelpe.

Noen, men de fleste visste ikke helt hva som hadde skjedd,

og ihvertfall ikke omfanget av tragedien.

Jeg tenkte så videre på boka «Fluenes herre», 

skrevet av William Golding i 1954, 

hvor han beskriver hvordan siviliserte engelske kostskolegutter, 

som strander på en øde øy etter en flyulykke, 

raskt bryter med de normer og regler der er oppdratt med, 

og guttenes overlevelsesinststinker får frem 

de dårligste sidene ved menneskenaturen 

Egoisme, grådighet og maktbegjær kommer raskt til syne,

og de, som prøver å stå i mot, taper kampen mot flertallet.

Strukturene viker plassen for menneskets «dyriske» sider. 

Deres eneste sjanse til redning er å komme seg tilbake til sivilisasjonen, 

før de ødelegger hverandre.

På samme måte, når menneskeheten mister Guds omsorg og beskyttelse, 

så står de kun igjen med hverandre, og samfunnet vil bryte sammen. 

Djevelen kan bare stå på siden å heie med sine falne englebrødre, 

som Cæsar gjorde det i Colosseum. 

.

I Ef. 2, 12 står det,:

« at I på den tid stod utenfor Kristus, 

utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, 

uten håp og uten Gud i verden;»

Dette var menneskeheten, 

som han skapte i sitt bilde. Solgt under sin egen syndige natur.

Folk sier: «Jeg tror på det gode i menneskene.»

Det er dessverre ikke godt nok!

« som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en; 

det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;

alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; 

det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.»

( Rom. 3, 10-12 )

Gi mennesker nok tau, så henger de seg selv.

Nok motgang, som Job.

Mennesket må forstå sin stilling.

På vår lille maurtue i universet er hjelp utenfra det eneste mennesket kan håpe på.

Derfor måtte det være kjærligheten! 

Guds fullkomne kjærlighetsofder i Kristus Jesus.

Ingenting annet kunne gi en fallen menneskeslekt 

det minste fnugg av oppmerksomhet. Et støvkorn i universet. 

Men Gud viste sin kjærlighet mot oss mens vi ennå var syndere, 

sier Paulus i  Rom. 5, 8. 

«Hvor er du, Adam?» roper Herren i Edens hage, 

straks mennesket har falt for sin første fristelse. 

Han har kalt mennesket til seg fra tidenes morgen, 

og han elsket oss allerede før vi ble dannet av leret, 

og han kaller på oss til tiden tar slutt. 

«Hvor er du, menneske? 

«Kom til meg, du som strever og bærer tunge byrder, 

og jeg skal gi deg hvile.»

«Så blir de da stående disse tre. 

Tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.»

( 1. Kor. 13, 13 )

SEENDE.

av Gro Heidi Bjørgan - august 2026.

 I Job’s bok treffer vi Job, 

som i det første kapittelets første vers presenteres som

«en ulastelig og rettskaffen mann, 

som fryktet Gud og vek fra det onde.»

Job opplevde nok, 

at de store velsignelsene Gud hadde gitt ham i denne verden,

stadfestet troen hans på egen fortreffelighet,

og  var en stadfestelse for omverden på,

at han i seg selv var tilstrekkelig.

Det tar tankene mine til Paulus, som sier om seg selv, 

at han, før han møtte Jesus, var «etter loven ulastelig».

Han opplevde nok, da han var fariseeren Saulus,

at hans innsats og verdslige rang hadde gitt ham 

den anseelse, makt og status, 

som hans ærgjerrige vesen ivret etter.

Med andre ord, - deres liv «hang på greip»,

og de fikk lønn som fortjent.

Men begge blir på hver sin måte ristet i grunnpilarene, 

og «huset», som de møysommelig hadde 

bygget seg opp i verdens hierarki,

det ble på et øyeblikk slått vekk under dem. 

Det var bygget på sandgrunn.

Job opplevde det fysisk 

ved å miste alt av verdi i denne verden.

Paulus opplevde det åndelig 

ved å få øynene åpnet ved sitt møte med Jesus.

Han fikk se med åndelige øyne, 

at alt var uvesentlig og uten verdi,

mot det å finnes i Kristus. 

Jeg akter alt for søppel, sier han selv, 

mot det å leve det nye livet i Kristus.

Og Paulus vitner i  Fil. 3, 7-9 og sier :

«Men det som var mig en vinning,

det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; 

 ja, jeg akter og i sannhet alt for tap,

fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd,

han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, 

forat jeg kan vinne Kristus og finnes i ham,

ikke med min rettferdighet, den som er av loven,

men med den som fåes ved troen på Kristus,

rettferdigheten av Gud på grunn av troen.»

Verdens rikdom er flyktig. 

Ungdom, skjønnhet, rikdom, possisjoner og arbeid.

Alt smuldrer bort og dør. 

Kun ett er konstant, fra evighet og til evighet, - Guds kjærlighet!

Den har sitt utspring, sin drivkraft og sin oppfyllelse i Ham.

Av nåde - ved troens gave til hvert eneste menneske, som søker Ham. 

Han deres åpner øyne, så de får se verdens tomhet.

Predikeren åpner sin bok med å stadfeste dette.

«Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.»

Når mennesket kommer til en slik erkjennelse,

vil mennesket strekke hendene ut og begjærlig gripe den nåden, 

som Gud rekker dem i Jesu Kristi offer.

Han elsker, og vi får varme oss i lyset fra hans kjærlighet til oss.

Da avspeiler vi hans kjærlighet til oss 

i vår begeistring og takknemlighet til ham,

og vi blir et vitnesbyrd for verden rundt oss 

- enten vi føler det sånn eller ikke.

Og Job sier i kap. 42, 5 :

«Bare hva rykte meldte, hadde jeg hørt om dig;

men nå har mitt øye sett dig.»

Bare hva rykte meldte . . 

Men vi trenger ikke nøye oss med flyktige rykter lenger.

Vi ser !

SYNDFRIHETSLÆRE ?

av Gro  Heidi Bjørgan - juli, 2026.

Her er det en del forvirring.

Jeg har blitt beskyldt for å forkynne det,

og det gjør jeg jo på en måte, når jeg hevder

jeg er uten synd, som en konstant faktor i mitt liv.

Riktig det, men ikke i meg selv. I Kristus!

Der lever jeg og har min bolig under Guds omsorg.

Hadde jeg ikke vært syndfri, så hadde Gud forkastet meg.

Nei. Det som menes med begrepet er

konsekvensen av å tolke f.eks. 1. Joh. 3, 6 feil.

« Hver den som blir i ham, synder ikke; 

hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham.»

Dette blir da tolket som et krav om å greie å ta seg så mye sammen,

at man tilslutt oppnår syndfrihet i kjødet.

Men dette er ikke et krav. Det er et løfte. En sannhet.

Det har ingenting å gjøre med menneskelig selvpining å gjøre.

Vi er kalt til å rette blikket mot korset konstant, 

for å se at han er det velbehagelige offer Gud mettes av.

Men leser man løftet som et krav,

så oppfordrer bokstaven oss til å fjerne blikket fra Kristi lidelse,

og heller være opptatt av vår egen. 

For mennesker lider under byrden av seg selv.

Det er et slit, som aldri vil tilfredsstille hverken Gud eller mennesker.

Esaias sier i 28, 6 :

«han som sa til dem: 

Dette er ro, unn den mødige ro, og dette er hvile. 

Men de vilde ikke høre. 

Så skal da Herrens ord bli dem bud på bud, bud på bud, 

regel på regel, regel på regel, litt her, litt der, 

så de skal gå og falle baklengs og knuses og bindes og fanges.»

Nettopp. Litt her og litt der. 

Lov og nåde i en salig suppe, som de ikke skjønner noe av.

For har du ikke fått åpenbart det du leser ved forkynnelse

og den hellige Ånds veiledning, så er bokstaver alt du ser.

Da vil Skriftens løfter bli til krav.

En oppskrift på hvordan oppnå motløshet og depresjon,

men også til sist å kapitulere og se etter hjelp utenfra.

Her lever fortsatt jødene sine liv.

Men Jesus, som kom for å forkynne Riket for Israel,

gjør sitt ytterste for få mennesker til å innse,

at dette ikke fører noen vei.

Så når Jesus snakker til fariseerne,

så legger han lista så høyt,

at de i stillhet begynner å tvile på sine muligheter

til å oppfylle lovens krav, de,

som velger å være ærlige med seg selv.

Men dette er jøder, ufrelste strebere,

som fortsatt er langt unna 

å lete etter en redningsmann.

Derfor peker fortsatt Jesus nettopp

på deres tilkortkommenhet, for,

som Paulus sier det, at hver munn 

skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.

Jesus sier i  Matt. 5, 27-28 :

«I har hørt at det er sagt: 

Du skal ikke drive hor. 

Men jeg sier eder at hver den 

som ser på en kvinne for å begjære henne, 

har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.»

Her snakker han ikke lenger om lovens krav.

Jeg, sier Jesus, jeg setter standarden!

Og dette er standarden de må leve opp til

etter Jesu befaling, og dette sier han

til fariseere under lovens tidshusholdning.

Han provoserer dem. Hvem er han,

som tar seg den frihet å belære dem,

ja, attpåtil setter  standarden for livet deres? 🧐

Men han gjør det gang på gang

til deres store forargelse og frykt.

«For,» sier han, «det er en ny sheriff i byen!»

«På den tid gikk Jesus 

gjennem en aker på sabbaten, 

og hans disipler var sultne 

og begynte å plukke aks og ete. 

Men da fariseerne så det, 

sa de til ham: 

Se, dine disipler gjør det 

som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten. 

Men han sa til dem: 

Har I ikke lest hvad David gjorde 

da han var sulten, 

han og de som var med ham, 

hvorledes han gikk inn i Guds hus

og åt skuebrødene, som hverken han 

eller de som var med ham hadde lov til å ete, 

men alene prestene? 

Eller har I ikke lest i loven 

at prestene på sabbaten 

vanhelliger sabbaten i templet 

og er dog uten skyld? 

Men jeg sier eder 

at her er det som er større enn templet.

Og dersom I hadde visst hvad det er:

Jeg har lyst til barmhjertighet 

og ikke til offer,

da hadde I ikke fordømt de uskyldige. 

For Menneskesønnen er 

herre over sabbaten.»

Her tar han igjen fariseerne i skole.

Han prøver å forklare dem beveggrunnen for sine valg.

Barmhjertigheten er hans drivkraft.

Han er annerledes enn alt de kjenner  til,

de som fra barnsben av har gransket Skriftene

for lære seg oppskriftene på et syndfritt liv.

Problemet er synden i seg selv.

Den kleber til menneskekjødet og lar seg ikke fjerne.

Så for å bli en av gutta, så må du nødvendigvis ha

dårlig selvinnsikt og forvokst ego.

Derfor er det ikke silkehanskene som tas frem,

når Jesus skal hanskes med denne gjengen.

I Matt. 23 beskriver han dem 

og advarer folk mot å følge deres eksempel.

Han sier i v. 2-7 :

«På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne.

Derfor skal I gjøre og holde alt det de byder eder; 

men efter deres gjerninger skal I ikke gjøre. 

For de sier det, men de gjør det ikke;

de binder svære byrder, som er vanskelige å bære, 

og legger dem på menneskenes skuldrer, 

men selv vil de ikke røre dem med sin finger. 

Men de gjør alle sine gjerninger for å sees av menneskene; 

for de gjør sine minnesedler brede og sine dusker store, 

og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene 

og ha de øverste seter i synagogene 

og få hilsninger på torvene og kalles rabbi av menneskene.»

Her snakker han til jødene under loven, 

og loven er, som Paulus sier det i Rom. 7, 12 :

«Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.»

Men fariseerne greier heller ikke å innfri alle kravene den stiller,

så de gjør heller ikke det loven befaler. Tvert imot!

Loven virker jo motsatt på mennesket.

Jo mer du prøver, desto mer feiler du.

Fariseerne søker alltid makt, og de kommer lettest til i menighetene i dag,

dersom man setter loven i førersetet.

Så får vi da også rullet opp skandale på skandale rundt i forsamlingene,

når lyset tennes under teppet.  

Det er vanskelig for mennesker å sette seg selv til side til fordel for andre. 

Menneskenaturen er i utangspunktet egoistisk. 

Vi vil ha det vi vil ha og vi vil ha det nå!

Det er menneskenaturens beveggrunn.

Men Jesus har en annen beveggrunn.

Kjærligheten. Guds og lammets kjærlighet til skapningen.

Derfor skrur han tommeskruen til hos fariseerne,

for å få dem til å kapitulere i sitt slag mot synden,

disse som er de mest hardnakkede og selvtilfredse

blant menneskene.

Men de knuste, forhatte og nedbøyde sjelene

som søker ly under hans kappefolder,

de møtes utelukkende med barmhjertighet, 

tålmodighet, forståelse og omsorg. 🥰

Under den samme kappa sitter alle,

som har valgt å gi Jesus rom i hjertet sitt.

Den hellige Ånd flytter da inn,

og skal veilede den enkelte videre i livet deres.

Det er et personlig kall og valg,

og veien videre styres ikke av 

menneskers fordommer i tiden,

men av den hellige Ånd.

Men vi vet, at ting som skader andre mennesker,

det skal vi holde oss for gode til.

Da vil Ånden reagere og frelste mennesker 

kan ikke regne med å få fred i sjela.

GLASSTAKET

 GLASSTAKET

 av Gro Heidi Bjørgan - juli 2026.

( Bibeloversettelsen er fra 1930 utg. )

 1.Joh. 3, 2-10 :

«I elskede! nu er vi Guds barn, 

og det er ennu ikke åpenbaret 

hvad vi skal bli; 

vi vet at når han åpenbares, 

da skal vi bli ham like; 

for vi skal se ham som han er. 

Og hver den som har dette håp til ham, 

han renser sig selv, likesom han er ren. 

Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd, 

og synden er lovbrudd. 

Og I vet at han er åpenbaret for å bortta våre synder, 

og synd er ikke i ham. 

Hver den som blir i ham, synder ikke; 

hver den som synder, 

har ikke sett ham og ikke kjent ham. 

Mine barn! la ikke nogen forføre eder! 

den som gjør rettferdighet, er rettferdig, 

likesom han er rettferdig. 

Den som gjør synd, er av djevelen; 

for djevelen synder fra begynnelsen. 

Dertil er Guds Sønn åpenbaret 

at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger. 

Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, 

fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, 

fordi han er født av Gud.»

Jeg ser fluer, som surrer rundt i vinduet. 

De vil gjerne ut i friheten utenfor, 

opp i luften mot en åpen himmel.

Men mennesker har laget en usynlig barriere,

som de ikke kan trenge igjennom,

selv om de prøver aldri så mye.

De har truffet «glasstaket»!

Mennesker setter opp en usynlig barriere

imenighetene også.

Ingen snakker om det, men alle vet det er der!

Det stenger himmelen for mennesker,

som ikke når opp til deres og bokstavens standard.

Rusmisbruk var åpenbart før,

men alkoholbruken i kristne kretser

øker nok i samme takt som i samfunnet ellers,

så grensen mellom bruk/misbruk blir flytende.

Røyk er fortsatt problematisk mange steder.

Enda vanskeligere nå enn før, vil jeg tro,

siden så få røyker.

Sykdom, og da spesielt psykisk sykdom,

er problematisk for en del, likeså medisinbruk.

Slik vranglære gjør at bruken skjules, 

i stedet for at åndssøsken gleder seg over

at det faktisk finnes god hjelp å få idag, for de som sliter.

Sånne holdninger fører bare til fortielse, skam og dobbeltmoral,

og det tar fra folk frimodigheten innfor Gud

uten at han har sagt noe som helst.

Innenfor det vi kaller herlighetsteologi,

er demoner og besettelser en del av bildet.

I frelste mennesker ?! Vås!

Frelste mennesker blir da ikke besatt?!

De er bolig for den hellige Ånd, og han deler ikke hus med noen!

Alle disse kravene til mennesker leder til motløshet,

når man ikke føler at man holder mål.

Depresjon og enda til selvmord kan bli resultatet i ytterste konsekvens.

Dette er et ikke-tema, men det fordømmes på det sterkeste.

«I er alt rene på grunn av det ord 

som jeg har talt til eder;»

( Joh. 15, 3 )

«Jesus sier til ham: Den som er badet, 

trenger ikke til å vaske annet enn føttene, 

men er ren over det hele;» 

( Joh. 13, 10 )

Hva er det så vi gjør når vi vasker hverandres føtter?

Vi gjør ikke opp for dagens synder, - det trengs ikke,

fordi vi alt er rene, men vi minner hverandre på at vi er rene.

Vi vasker føttene ved vannbadet i ordet, 

for å minne om at offeret allerede har skjedd,

slik at tankene våre ikke skal få formørke sinnet vårt,

ved at vi dømmer oss selv for de feilgrep og mangler

vi mennesker dessverre må slite med i kjødet, så lenge vi er her nede.

Derfor er et frelst menneske fortsatt ren i den rene

i sitt livs siste og mørkeste øyeblikk!

Det trengs ingen bortforklaringer eller regelunntak

etter menneskelig skjønn. 

Det ville i så fall aldri gitt menneskene, som sitter tilbake, 

fullstendig sjelefred.

Samfunnet har mange hjelpetilbud i vår tid,

men dersom menighetfellesskapene

har uskrevne regler mot det ene og andre,

så hjelper det ikke frelste mennesker.

Da bindes samvittigheten av andres vrangforestillinger.

Ting, som de selv kanskje ikke behøver å skjenke en tanke,

fordi det ikke er deres problem.

Så får vi fortielse, dobbeltmoral og eksklusjon av visse grupper,

ja, endog fordømmelse!

Og da kommer vi til homofili.

Kardinalsynden, synes det som.

«Nåja,» sier trossamfunnet nådig.

«Homofile er selvfølgelig velkomne 

( hvis vi ikke kan unngå det 🙄 ),

men homofil kjærlighet og samliv blir sterkt fordømt.»

De velger det, sies det. 

Vel. Det er en kjensgjerning, 

at vi har det samme blant dyra.

De har ingen samvittighetshensyn å ta,

men styres av kjærlighet og drifter

sånn som det er naturlig for den enkelte.

Verden er ikke perfekt, som den en gang ble skapt.

Det gir seg utslag i mange ting.

Vi fødes uperfekte inn i en uperfekt verden.

Homofili forbindes med ordet «hor» i Bibelen.

Ordet «hor» betyr opprinnelig

seksuell omgang med en annen enn sin partner.

Det henger på greip, fordi det skader andre mennesker.

Da kan vi slenge gjengifte inn i samme kategori,

for det er også forhold over tid til en annen enn sin partner,

- i følge loven.  Men gjengifte refses ikke så ofte lenger,

fordi lederskapet ofte er skilt og gjengift. 😉

Paulus forklarer i  Rom. 7, 1-6 :

( Understrekingen i skriftordet er min. )

«Eller vet I ikke, brødre 

– jeg taler jo til slike som kjenner loven – 

at loven hersker over mennesket så lenge det lever?

Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann 

så lenge han lever; men dersom mannen dør, 

er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. 

Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, 

mens mannen lever, ekter en annen mann; 

men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, 

så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.

Derfor, mine brødre, 

døde også I fra loven ved Kristi legeme, 

forat I skulde høre en annen til, 

ham som er opstanden fra de døde, 

så vi kan bære frukt for Gud. 

For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, 

som vaktes ved loven, således i våre lemmer 

at vi bar frukt for døden; 

men nu er vi løst fra loven,

idet vi er død fra det som vi var fanget under, 

så vi tjener i Åndens nye vesen, 

og ikke i bokstavens gamle vesen.»

Min påstand er, 

at gjengifte og homofilt samliv er å sidestille - etter loven!

Og det sier jeg, som er gjengift selv. 😄

Jeg stiller meg altså i samme gruppe. Helt frivillig! 😉

Her er det bare en forkynnelse fri for fordømmelse

og en klar nådeforståelse, som kan sette mennesket fri!

Dette er det opp til oss å formidle, men -  vi må selv se dette,

for å kunne gi det videre med overbevisning.

Ikke at vi personlig kan overbevise noen om det vi selv har sett.

Men troen kommer av forkynnelsen, som Paulus sier i  Rom. 10, 17.

Veksten og åpenbaringen må Gud gi den enkelte.

Det jeg ser og gleder meg over, for så,

i neste omgang, å vitne med begeistring om,

det må den hellige Ånd i sin tid åpenbare for andre.

Vi sår og vanner ut fra det ståsted vi er på,

men Gud er den som gir vekst.

Men det krever selvransakelse, mot og vilje

til å ikke vike unna det vi ikke helt forstår eller liker. 

Ingen liker å ta første skritt over båtripa,

men det må til for å vite at vannet bærer.

For noen har ikke noe valg.

De er der ute, og de er i ferd med 

å drukne foran øynene våre.