Drømmen

av Gro Heidi Bjørgan - 18.7.2020.

Jeg leste dagens Bibel-ord på nettbibelen i dag.

Det var Jer. 1, 4 - 10, og det lyder som følger:

" Herrens ord kom til meg:

Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg,
før du ble født, helliget jeg deg;
til profet for folkeslagene satte jeg deg.

Men jeg sa:
Å, min Herre og Gud!
Se, jeg kan ikke tale,
jeg er for ung!

Da sa Herren til meg:
Du skal ikke si: Jeg er ung!
Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå,
og alt jeg befaler deg, skal du si.
Vær ikke redd for dem,

jeg er med deg og skal berge deg,
sier Herren.

Herren rakte ut hånden 

og rørte ved munnen min. 

Så sa Herren til meg:
Nå legger jeg mine ord i din munn . . ."

Da jeg var ung, 

hadde jeg en gang en spesiell drøm.

Jeg drømte, at jeg var i en stor sal

med mange grupperinger av mennesker 

samlet i klikker hver for seg 

rundt om i rommet.

Det var som aulaen på gymnaset,

og klikkene stod i ringer 

med ansiktene vendt innover i ringen, 

slik ungdommene oftest 

sto og pratet i friminuttene.

Selv beveget jeg meg mellom dem.

Jeg stilte meg sammen med

den ene etter den andre i tur og orden.

Men hver gang jeg sa noe,

så falt det edelsteiner ut av munnen min,

og jeg kunne ikke begripe hvor de kom fra.

Det var litt skremmende og flaut,

men mest var jeg forundret, 

for jeg kunne ikke fatte hvor de kom fra.

Så våknet jeg, tror jeg, 

for jeg husker ikke noe mer.

Men drømmen ser jeg klart for meg,

og følelsen i drømmen

kan jeg fortsatt kjenne på.

Jeg sto ved startstreken til mitt voksenliv,

og som Jeremias gjorde i sitt liv,

da Herren kalte ham.

Jeg fortalte om drømmen 

til Mona Høksnes en del år senere,

og jeg tror hun syns jeg var vel unorsk.

Man skal jo helst ikke tro, at man er noe.

Men det har jeg alltid visst, 

at jeg ikke var noe i meg selv,

like sikkert som jeg visste,

at hans Ånd levde grenseløs i meg.

Ser jeg tilbake på livet mitt nå,

så ser jeg, at det på mange måter

har opplevdes som i drømmen.

Jeg har vært innom mange steder

gjennom åra, og sloss for det evangeliet

jeg en gang ble satt til å forkynne og forsvare.

For Guds ord er levende og kraftig

og bærer skaperkraft fra den høyeste

i seg, og vi kan si med Jesaia i kap. 61 :

" Herren Guds ånd er over meg,
 for Herren har salvet meg.
 Han har sendt meg
 for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,
 for å forbinde dem som har et knust hjerte,
 rope ut frihet for dem som er i fangenskap,
 og frigjøring for dem som er bundet,
          
 for å rope ut et nådens år fra Herren
 og en hevnens dag fra vår Gud,
 for å trøste alle som sørger,"

Jeg håper, at du også ser,

at om vi er av leire i all vår skrøpelighet,

så har vi en juveler i vårt indre,

som med ujevne mellomrom

kaster edelsteiner ut av munnen vår.